Sist helg var kald uttapå men varm innapå – eller som man ville sagt det lenger sør i landet, kald utenpå og varm inni. Ettersom jeg befant meg i det nordligste samiske språk-forvaltningsområdet, og som kjent, der var det kaldt sist helg. 20 kuldegrader og konstant mer eller mindre kuling gir kjapt effektive blå over 30-tallet. Tromsø-klærne mine var ikke egnet til den slags, for å si det mildt, da er det godt å ha gode scooterstøvler og dress på lur et sted.
Søndagen var Samefolkets dag og i det området jeg var i, ble den bl. a feiret med et gedigent felles matgilde. Mat som varmet kropp og sjel. Kokvarm buljong, margebein, reinkjøtt, tunger, gumppos, potet, løkfett og tyttebær i store mengder.
At maten varmet innapå, er sikkert og sant, og det varmet også å hilse på alle de hyggelige folkene som var der. Det er lenge siden jeg har bodd der sammen med de nå, men jeg er jo der stadig vekk. Og ingenting varmer så godt som det å bli gjenkjent og hilst på. Det er som man kunne ha flyttet rett tilbake med en gang.
Dette området heter Porsanger og er en av kommunene som er innenfor det samiske språkområdet. Jeg bodde der den gangen dette ble innført og har fulgt og vært en del av utviklingen de første årene, hvor spørsmålet som brant litt på tunga var, hvor vil dette ende?
Jeg kan forsikre dere om at det endte bra. Ikke glem at det er språk det dreier seg om.
Språk er som mennesker, det er levende.
